av
in søndag, november 23rd 2008 Lagret under: Ukategorisert
Vi tilbrakte flere dager i uka sammen på videregående. Jeg sov hos deg flere helger i måneden. Du var en av mine beste venniner. Det er få personer jeg kunne være så meg selv sammen med. Du er en av de viktigste grunnene til at jeg ikke følte meg ensom. Vi lagde mat sammen,shoppet, dro på ferie sammen, spilte kort, hadde samtaler til langt utpå natten. Jeg var sikker på at vennskapet skulle vare evig, for det var så sterkt.
Jeg flyttet og vi holdt fortsatt kontakten. Men så ble du mer og mer distansert. Samtalene ble mer formelle selv om jeg prøvde å snakke om personlige ting. Da jeg møtte deg, ble det lange tause pauser i samtalene våre. Hvorfor? Jeg vet ikke….
Du flyttet til et annet sted av landet. Du kontakter meg aldri selv.Jeg prøver å ringe deg og spørre om hvordan det går av og til. Når du svarer er det som regel ja eller nei og i enstavelser og du snakker egentlig aldri om livet ditt, for du gjør alt du kan for å unngå å snakke om noe som angår deg eller meg.Jo mer upersonlige tema, jo bedre. Hva er det som er galt med meg? Hvorfor snakker vi ikke åpent lengre?
Jeg ser deg på facebook.Du er så forandret. Du har gått ned 20 kilo og røyker.Du lever ut livet på byen så ofte du kan.Du har blitt ganske jet-set med tiden.Håper du trives med ditt nye deg og livet ditt nå. Mange andre har tatt over plassen min. Du nøler ikke med å skrive at du elsker de som du snakker med på facebook og takker for lange, gode samtaler,sammenkomster og besøk.
Jeg vet at jeg ikke er uerstattelig, men er det virkelig ikke plass til meg lengre?
Forstår du ikke at jeg savner deg Linda?
Tips oss hvis dette innlegget er upassende